Preken julaften 2008

Nordre Osen kirke

Julaften 2008

Juleevangeliet

Stig Jørund B. Arnesen

Luk 2,1-20:

1 Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. 2 Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. 3 Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

4 Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, 5 for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. 6 Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, 7 og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For de fant ikke husrom noe sted.

8 Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på markene og holdt nattevakt over flokken sin. 9 Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. 10 Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» 13 Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: 14 «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden 1blant mennesker som Gud har glede i!»

15 Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» 16 Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. 17 Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. 18 Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. 19 Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. 20 Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.

Frykt ikke. Jeg har fryktet mye i mitt liv og kommer til å fortsette med det - er jeg redd. Da jeg lørdag morgen forstod at stemmen var i ferd med å forlate meg fryktet jeg i hvert fall. Senest i går var det slik at stemmen knapt holdt mer en et par minutter. Det var frykt. Mitt viktigste arbeidsredskap ved siden av ørene holdt på å svikte meg rett før den dagen flest kommer til kirke. Det er en dårlig følelse. Men det er lite i den store sammenheng. Prester kan erstattes, til og med på julaften. En løsning på det hadde det blitt og dere kunne gått hjem fornøyd.

Hver julaften leses det samme fra evangeliet etter Lukas. Vi kjenner det best som Juleevangeliet. Der hører vi historien om noen som hadde noe å frykte. En fattig familie som ikke fant husrom, langt hjemme i fra. Ikke bare det, kvinnen i familien var høygravid. Ikke det beste utgangspunktet. Ikke var de gift. I en tid da det betød noe.

Maria var en ung kvinne. Man ble tidlig voksen da, som man måtte bli her i Norge bare for få år tilbake. For 50-60 år tilbake, kanskje ikke en gang så lenge. Da konfirmasjonen var tilbakelagt måtte de fleste ta ansvar. Deres barndom var over. Det var tid for å ta ansvar: Hjelpe til med arbeidet hjemme eller ta seg arbeid ute. Ta ansvar. Frykt ikke.

Nå er vi i rike, trygge Norge blitt innhentet av den store verden. Finanskrisen viser at ikke alle som skulle ta sitt ansvar har gjort det. Og nå må prisen betales. Krisepakker kommer og skal komme. Usikkerheten kan smyge innover. Usikkerhet gjør ikke godt og er sjelden godt for noe. Det er som den dårlige samvittigheten for det man har gjort. Det hjelper ikke å føle seg ille til mote. Det som hjelper er å handle slik at man ikke får den dårlige samvittigheten. Det som hjelper om den dårlige samvittigheten sniker seg innpå, om den er berettiget, er å gjøre opp for seg. Ta ansvar og se fremover - uten frykt. Finanskrisen kunne vært unngått om de ansvarlige hadde vært seg sitt ansvar bevisst. Men det var de ikke.

Jesus ble født inn i familie, en ganske enkel og fattig familie. Han ble født inn i en familie som til tross for frykten de kunne kjenne tok det ansvaret de hadde fått. Det var ikke en liten oppgave de tok på seg: Guds sønn skulle vokse opp i deres familie. Josef og Maria skulle være hans foreldre. Ta de oppgavene som hører med til å ha et barn. Det er som kjent ikke lite. Det lille barnet man har ansvar for er fremtiden - ikke bare som en del av den enkelte families eller lokalsamfunns fremtid - nei, verdens fremtid.

Det lille guttebarnet som lå i krybben var ikke bare fremtiden for sin familie - det var Guds gave til verden. Det er det vi marker i julen: At Gud gav oss mennesker den gaven at Guds Sønn ble et menneske - av kjøtt og blod. Et menneske som vandret rundt på jorden, og opplevde det som mennesker opplever. Oppturer og nedturer. Urolighet og fred. Vennskap og uvennskap.

Julen handler om fred - sies det. Det handler om fred fordi Gud kjenner menneskene. Ikke bare har Gud skapt oss - og hele verden. Men Gud har vandret på jorden som et menneske - og vet hvordan det er å være det. Fred på jord er en del av det. Fred er når vi har fred med oss selv - å tilgi seg selv er like nødvendig som å tilgi andre. Fred er når vi har fred med våre medmennesker, for de er like mye verdt og elsket av vår Skaper som vi er. Fred er når vi ikke frykter.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd,

som var og er og skal være,

én sann Gud fra evighet til evighet.

Amen.