Preken: 20. søndag etter pinse/10.10.10.

Jeg synes nok denne prekenen ble litt for mørkt og i begynnelsen litt for personlig. Men det var prekenen jeg holdt, så da for det stå sin prøve i den større offentligheten også...

sja


10.10.10 - Åmot kirke, nattverd og dåp
Prekentekst: 1 Mos 9,8-17

En nådig Gud.
   Martin Luther stilte spørsmålet om Gud var en nådig Gud.
   Jeg fikk det spørsmålet i går kveld.
   Bakteppet:
   En 12-årings kjære katt var påkjørt og døde.
   En katt han var svært glad i.
   Man blir gjerne glad i dyrene man slipper inn i livet sitt.
   De blir familiemedlemmer.
   Men det var mer:
   En far og ektemann, svigersønn og sønn, hadde falt ned og brukket nakken.
   Livet er i uvisse på så mange måter.
   Om mannen overlever er usikkert.
   (Og nei, ingen av dem bor her...)

Og for egen del var gårsdagen 5-årsdagen for min mors død av kreft.
    En kamp som var vunnet noen år før, men kreften kom tilbake.
    Og bare noen uker senere brant barndomshjemmet.
    Mitt første år som prest var enda ikke over.
    Å da noen dager etterpå skulle snakke om en Gud som er nådig og elsker menneskene var ikke lett.
    Ordene hørtes... ikke riktige ut.
     Jeg mente det da.
    Og jeg mener det nå:
    At Gud vår Skaper er en nådig Gud som elsker menneskene og all sin skapelse.
    Men det var et mørke.
    Og slikt tar tid å komme ut av.
    Selv om du er overbevist om at det egentlig er lyst...
*
I fortellingen om Noah som jeg nettopp leste har den store flommen trukket seg tilbake.
     Historien om dyrene i Arken kjenner de fleste av oss.
     En litt koselig historie om en mann som bygger en båt og samler inn dyr.
     Ett par av alle slag.
     Se for dere toget av katter, hunder, kuer, undulater, sauer, geiter, tigre og isbjørner...
     Ett par av hvert slag.

Men bakteppet er lite lystig, og langt fra koselig.
      En verden som er så mørk at Gud vil starte på nytt.
      En verden hvor lyset er borte.
      Og løsningen er brutal.
      En løsning som kan gi bilder i sinnet av flom som vi har sett eller hørt om.
      Ikke et godt bilde av en nådig Gud.
      Ikke et godt bilde av Skaperen som elsker sin skapelse.
      Mørke.
      For den artige historien om dyrene som går om bord i arken er vannmassene grunnen.
      Vannet flommet over land.
      Vannet dekket alt.
*
Ut av mørket kommer en ny begynnelse.
      En begynnelse er alltid en mulighet for noe godt.
      Og noe vondt.
      En ny tilværelse som gir muligheter og et ansvar for å leve dem ut.
      En begynnelse er et løfte.

Og Gud gir Noah et løfte.
      Regnbuen skal være tegnet på løftet:
      Et løfte om at aldri skal alt liv utslettes - igjen.
      Men at det er naturkatastrofer, død og sykdom er vi godt kjent med.
      Det var ikke et løfte om at livet skulle være ukomplisert.
      Livet skulle ikke bli problemfritt.
      Livet er fullt av opplevelser, følelser og hendelser.
      Godt og vondt.
      Til tider er det mest av det vonde.
      Heldigvis kommer det bedre stunder - som regel.

Løftet om nye dager - som blanke og ubrukte står.
      Med skimmer av gårsdagen.
      Uansett om den var god eller dårlig.
      Nye hverdager og festdager.
      Løftet om nye muligheter - med ansvaret for å bruke dem.

Løftet som vi blir gitt i dåpen.
      Et løfte som ikke alltid er like tydelig for oss.
      Et løfte om å få leve i Guds nåde gjennom livet.
      Et løfte gitt gjennom vann.
      Vann som tar og gir liv.
      Vannet som gir oss del i Jesu Kristi død og oppstandelse.
      Vannet som forener oss med Kristus.
      Ikke et løfte om å bli båret på englevinger gjennom livet.
      Ikke et løfte om sol hver dag.
      Men et løfte om at Gud er med deg uansett hva du gjør og hva som hender.
      Et løfte om håp i vårt mørke.
      Regnbuen skal være tegn på håp.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
som var og er og blir én sann Gud
fra evighet og til evighet.
Amen.