Preken: 08.08.10. Munkbetsetra

Prekentekst: Joh 6,66-69.

Den lille prekenteksten kommer inn etter at Jesus har uttalt at han er brødet fra himmelen,
        at det måtte spises
        og at menneskesønnen,
        det vil si Jesus,
        skulle stige opp til Himmelen igjen.
    Det var sterk kost for hans samtidige.
    Mange av dem som hadde fulgt Jesus til da fikk nok og forlot ham.
    Da er det han spør om de som enda er der også vil forlate ham.
    Disippelen Peter svarer med både et snev av hengivenhet og fortvilelse at det kunne de ikke.
    Det var ikke noe annet sted de kunne gå.
    Det var ingen andre de kunne følge.
    De hadde annet valg enn å følge han de visste var Guds hellige.

Hvem er det så de valgte å følge?
    Jesus var mer enn de ante.
    De visste at han var en profet,
    en som kommuniserte med Gud,
    en mann som tok seg den uhørte frihet å si i mot det religiøse maktsentrum,
    en mann som gikk rundt å kalte seg menneskesønnen,
    en som så at det de hadde lært var Guds vilje ikke var det.
    En nytolker og vismann.
    En mann de trodde hadde guddommelig autoritet og myndighet.
    De visste ikke hvor det bar hen, men de valgte å stole på ham.
    De valgte å følge ham fordi de av en eller annen grunn hadde fått det for seg at det var riktig.
    Mens de fulgte ham fikk de sakte men sikkert øket sin kunnskap og sin tilhørighet.
*
De vandret.
    Her kunne det vært fristende å kalle dem pilegrimmer.
    Men de visste ikke hvor de skulle eller hvor det bar.
    De trodde de fulgte sannheten.
    Men de vandret.
    De søkte.
    De søkte det hellige.
    Søkte de seg selv?
    Forsøkte de å bli bedre kjent med den de var?
    For å søke den store sannheten om den verden vi lever i er kun interessant
        - det er bare viktig -
        om det setter oss i stand
        - bedre i stand til å leve våre liv i verden.
    Leve som medmennesker.
    Leve som medskapninger.
    Å kjenne oss selv gjør oss istand til å være for andre.
    Å være for de medemennskene som kommer vår vei.
    Å være for den naturen vi er en del av.
*
I diktet Noe beskriver Hans Børli søken er det hellige - helg:
Vi byttet bort Gud mot et gudløst savn, 
men noe er helg for oss alle. 
Noe. Vi veit ikke navn.
Noe er hellig hevet 
over et lavland av tvil. 
Vend deg mot vest når sola 
synker bak trøtte mil.
Da skal du ordløst ane 
vingeslag gjennom ditt bryst. 
Bak blåfjella hvisker noe 
bortenfor sorg og lyst.

Søken etter dette NOE er det vi vil gå mot.
    Å søke dette NOE er en del av å finne seg selv - og vår plass i verden.
    Peter svarte for disiplene på hva dette NOE var - for dem.
    Men dette NOE er ikke det samme for alle.
    Så mens vi søker kan vi håpe og be om vi kommer nærmere dette NOE.
    At vi aner hva det er.
*
Ære være Skaperen og Frigjøreren og Livgiveren,
som var og er og blir én sann Gud
fra evighet og til evighet.
Amen.